Kjøpte en liten kineser på Ebay. Klarte ikke la være, han appellerte for sterk til min morsfølelse. Han var litt småsyk, og måtte stelles litt, strammes opp i leddene og denslags. Litt blek er han også, men det tror jeg må være en slags medfødt anemi, som bare må få være ubehandlet. Men ny buske og jakke måtte han jo få, og rød jakke er jo godt for de anemiske.
450 kroner kostet denne skjønnheten hos Husquarna i Bergen. Det er andre Singer av eldre modell jeg kjøper der. Dette er modell 338 produsert i 1964, den nærmer seg derfor de 50. Jeg har ønsket meg denne modellen lenge, og jeg har hatt autosøk på finn i årevis. Så dukket den plutselig opp i en butikk veldig nær meg, og etter kjøpet kunne jeg bare bære den hjem. Den er i kjempefin stand, og ble solgt med garanti. Fargen er jo en fryd, og det er gjennomført, både ledning og kasse er også turkise. Instruksjonsboken manglet, men den har jeg for noen dollar lastet ned fra Ebay. O glede!
Det spesielle med denne og lignende modeller er at de har en aksling øverst på maskinen som bestemmer hvoden sømmen blir, når den ikke syr rettsøm. Under ser dere en sikksakkkam, som lager sikksakken i sømmen. Stilig. så kan du bytte kam og endre søm... Desverre har jeg bare sikksakk-kammen ennå, men jeg jobber med saken.
Dette er min Singer. Her er det snakk om ekte kjærlighet. Ingen over, ingen ved siden.
For nokre år siden, medan eg var arkitektstudent og på studietur i Berlin, rota eg meg inn på tyskaranes svar på Fretex, og fann denne vesle dokka. Det som appellerte til meg var det typiske aust-tyske uttrykket. Kan ikkje setje fingeren på kva det er, men det er der, klårt og tydeleg. Ho hadde nokre skitne syntetiske filler på seg, og var skikkeleg skiten sjølv og, og eg måtte berre adoptere henne straks! Åååå! SØT!
Då eg kom heim, vart ho vaska og ho fekk nye klede. Ho har fått ein heil garderobe etter kvart, og har vorte leika med av jentene (under mor sine årvakne auge og ditto formaningar).
Som de ser er kroppen av tynt bommullsstoff, stoppen er bittesmå skumgummibitar(sic!), og eg har måtte reparert både her og der. Ikkje veldig lett å reingjere akkurat. Hovudet er av plast, og håret er fuskepels som berre er limt på. Likevel er dette verdas finaste dokke!
Kom over ei japansk bok på sal i haust, og den inspirerte den yngre garde til filtarbeid i fin stil. Me skjønar ikkje noko av det som er skreve i boka, men kva gjer det når illustrasjonane er nok. Det var mønster på mykje rart, fra muffins og brød til kassa-apparat, men Hjertrud, 10 år, ville laga hummar. Kanskje heng det saman med at ho vil bli kokk? I alle fall. Hummar vart laga. Eg hjalp til med følehorna, elles fiksa ho alt sjølv. Kjempeflink, spør du meg. Men eg er vel inhabil, stolt mor som eg er...
...etter et skap å putte tv'n i her i huset i skogen, og jeg ikke har funnet noe brukbart ennå, må jeg gjøre noe undertiden. Jeg gir ikke opp, men nå holder jeg ikke ut og gå å se på husets tv lenger. Siden jeg pussig nok er den eneste i familien som stemmer for å kaste den ut, må jeg finne meg i å ha den i stua. I byen har vi et skap å ha tv'n og alt det andre styret som følger med i , og det er særdeles tilfredsstillende. Det har hjul under og ser slik ut:
Men her i skogen står den store stygge klumpen av en tv og roper og skriker midt i stuen. Så i dag har jeg rett og slett gjort som jeg av og til gjør med ting jeg ikke liker; jeg har sydd frakk til den. Med lommer til fjernkontrollene. Ikke det vakreste jeg har laget, men det får passere. Det er jo kun midlertidig. Jeg har faktisk tenkt å intensivere jakten på det perfekte skapet. Mulig jeg skal brodere en hallodame på flaffen. Eller teksten"BARNE-TV". Hadde bare døgnet, eller ferien, vært lenger...I alle fall, slik ble det:
I det lille skapet under er det dekoder og ledninger og dvd'er. For å få "sceneteppet til å henge fint, har jeg laget et fall nederst med plass til en velbrukt rørepinne av det kraftige slaget fra Flügger.
Så kan denne "flaffen" bare slenges over tv'n; og hva kommer nå? BARNE-TV!
Ville bare vise så liten plass disse gardinene tar i trange rom. Og noen detaljer med maljer.
Hvis stoffet er tynt, kan det være lurt å ta en bit voksduk (den rakner ikke) og forsterke stoffet med der maljen skal slås på. Ellers er det lett at maljen detter ut av stoffet. Hvis man ikke har maljer, eller ikke vil slå hull i stoffet, kan man bare sy på ringer, eg ellers bruke samme prinsippet, med å henge opp på kroker.
På soverommene opererer vi med to gardiner utenpå hverandre. En mørk innerst for å holde lyset unna familiens a-mennesker så lenge som mulig, i håp om å få sove helt til åtte i helgene. Og i ferien. Men det er uansett en utfordring.
Dette er en snedig måte å lage gardiner på. Psser godt på steder ed liten plass, fordi det er lite stoff i dem, og derfor trenger de ikke mye plass. Billig blir det også. Du trendger bare stoff til å dekke karmen, kroker eller sller skruer til å henge dem på og maljer til hull å henge dem opp i. Sydde nettopp disse nye gardinene på do. Siden jeg ikke hadde flere maljer igjen, klippet jeg til små rektangel i vuksduk som jeg sydde fast i hjørnene og på midten oppe og nede, altså seks steder. Så brukte jeg hullhjernet som følger med maljene og slo hull gjennom de seks voksdukbitene. Jeg hadde ikke kroker heller, så foreløpig henger de på skruer. Nå kan man variere opphengsmåten, alt etter som man bretter gardinen. Lett og lurt.
I dag har eg gjort rare ting. Med son min som medhjelpar, har eg tapet meg sjølv inn, for å lage ein kloning av meg sjølv. Dette var noko eg kom på etter å ha søkt på nettet etter prøvedokke og funne ut; at dei både er dyre i innkjøp, og har ein utsjånad som ikkje harmonerar med prisen. Så fann eg "oppskrifta" på korleis ein sjølv, saman med ein medhjelpar, kan lage seg ei prøvedukke tilnærma lik seg sjølv. Ei slik oppskrift kan du sjå her. Så kjøpte eg gaffatape i store menngder på Biltema og i dag sette eg i gang. Eg har ikkje bilde av seansen av opplagte grunnar; me var for travle med å gjere det me skulle. Dessutan var det litt klaustrofobisk mot slutten, så då ville eg berre verte ferdig! Etter at son min til slutt hadde klipt meg ut av mitt lille fengsel, stappet eg innmaten av tre puter inni, og tapet igjen åpningane til halsen, armene og rumpa. Det var vanskeleg å unngå at forma vart vedlig rund. Eg er nok litt flatare i kroppen enn denne prøvedokke, men storleiken er nok omlag den same likevel. Dvs eg måtte slite litt dor å kle på henne blusen på bildet, og den går då lett nok på med, så ho er nok litt større enn meg. Ho vart nok óg litt rundare i ryggen enn eg er, og litt meir rund på brystet under halsen. Skulderavslutningen mot armane vart heller ikkje heilt bra, med skit óg! Tilslutt tok eg ventilen med litt slangestoff rundt frå ein øydelagt sykkelslange, med ein del av strengen frå ei renseribøyle tredd nedgjennom, og tapet dette fast øvst på halsen, slik at torsoen kan hengjast opp.
Medan eg no er i gang med å vise nye Olli & Olliverdesign, kan eg vise min nyaste tunika, sjølv om han ikkje er på prøvedokka, men heng i motlys i stoveglaset. Det fine med det er at sømmen på baksida visar då. Blusen over er ikkje noko nytt design, berre ei lita endring av eit gamalt design, det same som her , berre med større utringing og mindre stoff i ermene. Legg merke til detaljene nederst på ermene.
.JPG.jpg&imgrefurl=http://blog.craftzine.com/archive/2007/06/how_to_make_a_duct_tape_dress.html&usg=__oMeG53ITUpESZfIO5E7Q7Kw0LA4=&h=320&w=240&sz=16&hl=no&start=8&um=1&tbnid=2ujoTAROAuA1CM:&tbnh=118&tbnw=89&prev=/images%3Fq%3Dmake%2Byour%2Bown%2Bdressform%26hl%3Dno%26rls%3Dcom.microsoft:no:IE-SearchBox%26rlz%3D1I7GGLF_no%26sa%3DN%26um%3D1){kind=link}