Kjøpte en liten kineser på Ebay. Klarte ikke la være, han appellerte for sterk til min morsfølelse. Han var litt småsyk, og måtte stelles litt, strammes opp i leddene og denslags. Litt blek er han også, men det tror jeg må være en slags medfødt anemi, som bare må få være ubehandlet. Men ny buske og jakke måtte han jo få, og rød jakke er jo godt for de anemiske.
Dette er min Singer. Her er det snakk om ekte kjærlighet. Ingen over, ingen ved siden.
For nokre år siden, medan eg var arkitektstudent og på studietur i Berlin, rota eg meg inn på tyskaranes svar på Fretex, og fann denne vesle dokka. Det som appellerte til meg var det typiske aust-tyske uttrykket. Kan ikkje setje fingeren på kva det er, men det er der, klårt og tydeleg. Ho hadde nokre skitne syntetiske filler på seg, og var skikkeleg skiten sjølv og, og eg måtte berre adoptere henne straks! Åååå! SØT!
Då eg kom heim, vart ho vaska og ho fekk nye klede. Ho har fått ein heil garderobe etter kvart, og har vorte leika med av jentene (under mor sine årvakne auge og ditto formaningar).
Som de ser er kroppen av tynt bommullsstoff, stoppen er bittesmå skumgummibitar(sic!), og eg har måtte reparert både her og der. Ikkje veldig lett å reingjere akkurat. Hovudet er av plast, og håret er fuskepels som berre er limt på. Likevel er dette verdas finaste dokke!
I fjor høst kjøpte jeg en alt for stor Odd Mollykjole på 70%salg. Tenkte jeg skulle sy den om litt. Det gjorde jeg også, og klippet bort ganske mye stoff. Det har ligget en stund uten at jeg har funnet noe bruk for det, men nå har jeg sydd en hatt, eller lue, av disse restene. Jeg foret lua med moe "kinastoff" jeg hadde liggende, og noe Mailegbånd ble brukt til å skjule sømmer. Det fine med å sy selv, er at da blir det akkurat slik jeg vil ha det. Passe langt, passe trangt, passe utringet, passe alt. Og nå har jeg fått så hatten passer.... til kjolen.
Og så må jeg putte dama inni...
Skulle reparere yndlingsbuska mi, men det ble for mye strikking. Og skitur.