De aller fleste hjem har vel en altmuligskål. Den vanligste plassering for en sådan skal er kjøkkenbenken. Av og til blir de større og større, eller til og med flere. Hos noen blir det ikke jul, før de har fått rydda og renska i altmuligskåla. Og hva er det oppi denn skåla da? Det er vel også sånn ca samme innhold i de fleste hjem også. Den blir utrolig fort fylt opp med udde ting, som ikke har en egen plass, eller man ikke gidder å legge denne tingen på plassen sin. Kanskje har denne tingen en litt utilgjengelig plass, og så kan den ligge i skåla til man likevel skal til dette stedet som er litt vanskelig å komme til, og ta denne tingen med dit da. Mellomlagring er vel dekkende for altmuligskålas rolle i hjemmet. Noe ligger der bare i påvente av å bli kastet. I utgangspunket er kanskje skåla en riktig prydelig ting, som kanskje til og med harmonerer med resten av kjøkkeninventaret. Etter hvert blir den helt utilsiktet mindre og mindre tiltalende. Dette skjer i takt med at innholdet i skåla vokser og formerer seg. Mengden av kvitteringer, hårstrikk, tannpirkeresker, fyrstikkesker, uidentifiserte nøkler, ukjente venners gjenglemte ting, ligthere, små pinner, klesklyper, småpenger, utenlanske småpenger, kindereggleker, skjell, småstein, kinobilletter, småting som må limes, perleting laget på SFO, osv i det uendelige. Men èn dag kom en god idè til meg: jeg bretter en liten duk og legger på toppen av skåla! Det viste seg å bli en vinner blant idèer, og hele familien respekterer denne ordningen. Og skåla er igjen kommet til heder og verdighet på kjøkkenbenken.