Siden jeg har jobbet helt usedvanlig mye siste året, til og med til å være meg (to hele årsverk på ett år), har jeg ikke kunnet ta meg så mye tid å produsere bloggposter. Særlig ikke nå i innspurten. Men nå sitter jeg altså her, i mitt lille hus, den gamle leiligheten er nedvasket og nøklene levert (hvilket er en lykke i seg selv), og skal oppdatere bloggen. Først må jeg si at jeg er så GLAD! Jeg er så glad at det er skummelt. Jeg er så glad for det lille huset, og alt vi har gjort, og så fint jeg synes det er blitt. Jeg er så snydens førnøyd ! Jeg er så glad at jeg kan ikke gå på do om natten uten å ta en gørglad, trippende gledesrunde i andre etasje.
Kjøkkenbenken, med litt dill-dalle. Gult kan jammen være kult... (eller hva, Ingfrid?)
Sånn kan det altså gå. Plutsellig en dag, helt ut av det blå hadde vi kjøpt en utgammel, smuldrende, men sjarmerende rønne. Så tar vi opp lån og jobber som vanvittige i over ett år. I løpet av denne halsbrekkende tiden blir vi bare gladere og gladere. Vi jobber. Vi ler. Vi ler mer. Det er gøy å rehabilitere gamle husvrak.
Og mye rart har vi funnet i husets skulte hulrom. En dag kom en mumifisert rotte fram. Den var knusktørr og luktfri, og jeg lurte litt på om den faktisk var for god til å kaste. (Hvis noen lurer, så er fortsatt vårt eneste husdyr en hund. I tillegg til katten Findus, selvsagt, som er av den beskjelede sorten.) Men huset er altså ferdig, det vil si i den grad at det er helt flott å bo i. Noe snask er fortsatt igjen, som butikken, litt lister her og der, litt maling, spa-avdelignen i vår middelalderkjeller osv. Og det er jeg glad for. Vet ikke helt hva som hadde skjedd hvis vi var helt ferdige nå. Antiklimaks med raskt påfølgende depresjon, muligens. Men, som sagt, her er det pur glede. Nesten på grensen til galskap, faktisk. Sånn kan det altså gå, når man etter 7 lange år med mistrivsel, havner et sted man virkelig trives. Å hildrande du! Å HUSET!!!
Comments