Sjette klasse, Lø skole, flunkende ny, 1977. Håndarbeidstimene var delt mellom sløyd og håndarbeid. Jeg hadde håndarbeid denne aller første høsten på en skole der lukten av byggearbeid fortsatt hang i.
Det bugnet ikke akkurat på materialrommet, men det hadde vært en innsamling i husstandene, og det hadde kommet inn alle mulige rare rester av garn og stoff.
Vi skulle få strikke, sa lærerinnen. Vi skulle få strikke noe riktig lett, slik at de som ikke allerede kunne strikke, skulle få en rimelig sjanse til mestring.
Vi skulle strikke bamser. Eller det kunne bli en katt, hvis vi heller ville det. Bare rette masker. Frem og tilbake på to pinner. Begynne i beina, ta de to beina sammen på samme pinnen og strikke kropp opp til toppen av hodet og ned igjen til beina, dele maskene i to, sette halvparten på en tråd, og strikke det ene beinet først. Så skulle vi strikke armene. Vi strikket. Noen strevde. Men vi fikk det til. Det store rommet som var kombinert skolekjøkken og håndarbeidssal var preget av konsentrasjon og småprat over arbeidet.
Vi gledet oss til timene med håndarbeid. Vi gledet oss til at bamsene vi strikket på skulle begynne å ta form. Og etter hvert gjorde de det. Etter vi hadde strikket kroppen, som først lignet mest på et rart lite skjerf som var delt i to i begge ender, strikket vi armene. Så sydde vi kroppen og armene sammen, fylte kropp og armer med garnrester og sydde armene på. Vi bandt en tråd rundt kroppen like over armene og slik fikk kroppen hals. Noen sting øverst på hver side av hodet, fikk ørene frem. Nå begynte det vanskelige arbeidet med å gi kroppen sjel.
Jeg hadde valgt et gult garn, og kunne strikke, det hadde jeg lært av mormor. Jeg strikket og gledet meg. Strikket så fort jeg kunne i iver etter at bamsen min skulle bli ferdig. Jeg husker ennå helt tydelig at hjertet mitt banket hardt av spenning og fryd da jeg til slutt sydde det lille, rare, gule dyret sammen. Jeg så for meg hvordan jeg ville at bjørnen skulle være og uttrykket den skulle ha.
Jeg sydde snute og øyne, men utrykket jeg lengtet etter var ikke der. Jeg tok opp og sydde på nytt. Om og om igjen. Hjertet sank ned i magen av skuffelse, skulle jeg ikke få det til? Så viste lærerinnen oss hvordan vi kunne lage prøveøyne og prøvemunn, og sette på med nåler, og flytte rundt i ansiktet på dyret for å finne ansiktsdelenes riktige plassering. Slik fant jeg ut hvordan ansiktet skulle være, og sydde igjen fortrøstningsfullt.
Jeg fikk det til! Jeg syntes bamsen min ble inderlig søt, og at den fikk liv. Jeg hadde laget meg en venn, tenkte jeg. En venn jeg hadde skapt med mine egne hender og lagt kreativiteten min i den på en måte som gjorde at den fikk personlighet. Jeg husker at jeg tenkte på Geppetto, som lengtet sånn etter et barn, at han laget Pinocchio. Jeg var helt overvedet av fryd og mestringsfølelse, jeg hadde laget meg en venn! En gul liten venn, som var kjempesøt og vidunderlig. Det var ikke bare jeg som var glad. Jeg tror alle syntes at akkurat deres strikkedyr var det søteste, og håndarbeidssalen var full av forelskede blikk.
For de fleste av oss ungene på håndarbeidssalen denne høsten, ble dette den første opplevelsen av virkelig skaperglede og mestring, og en viktig introduksjon til kulturhåndverket. Vi strikket på bamsene hele høsten, og kunne ta dem med hjem til jul. Vi trykket dem til våre hjerter, og frydet oss.
Jeg vet ikke hvor det er blitt av alle disse små, betydningsfulle og sjarmerende ambassadørene, men de gjorde, sammen med ”handarbeslærinna”, en viktig jobb som tradisjonsbærere.
Jeg vet forresten hvor en av dem er, han er 33, og fortsatt like søt.